Arbeidslivet svikter både kvinner og funksjonshemmede

Kvinners langtidsfravær koster samfunnet 59 milliarder kroner. Samtidig står over 100 000 funksjonshemmede ufrivillig utenfor arbeidslivet. Begge deler har samme årsak: et arbeidsliv som ikke er tilrettelagt for mennesker. Jeg er både kvinne og funksjonshemmet, og vil kjempe begge kampene samtidig.

Kronikkforfatter Mie Valle

Når kvinner blir langtidssyke og funksjonshemmede stenges ute, er det ikke fordi kvinner er svake eller funksjonshemmede mangler kompetanse. Det er fordi arbeidslivet fortsatt er rigget for én norm. De som ikke passer inn i normen, betaler prisen med fravær eller utenforskap.

For funksjonshemmede kvinner blir denne systemsvikten særlig tydelig. Vi møter både kjønnsbaserte og funksjonsbaserte barrierer i arbeidslivet. For meg er ikke dette bare et spørsmål om statistikk, men om hverdagsliv. Det kan være direkte, som når folk henvender seg til assistenten min for å si at «hun er så flink til å trene», som om jeg var et barn. Det kan også være mer subtilt, men like fullt nedverdigende, når kompetansen min kommer i skyggen av andres forestillinger om hva en funksjonshemmet person er i stand til.

Denne typen erfaringer handler ikke først og fremst om enkeltpersoners holdninger, men om et samfunn som ikke er vant til å se mangfold som normalt. Det samme viser forskningen. Kvinner med funksjonsnedsettelse kommer dårligst ut lønnsmessig. Samtidig er lønnsgapet størst mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede menn. Det viser hvordan normene for hvem som anses som «den ideelle arbeidstakeren» slår ut.

Et tydelig eksempel finner vi hos siviløkonom Serenne Vikebø, som i en film fra Bergens Tidende forteller om fordommene hun møter i arbeidslivet. Til tross for sterke studieprestasjoner og solid CV, opplever hun at mange har vanskelig for å tro at hun faktisk har gjennomført utdanningen sin. At hun bruker rullestol, overskygger kompetansen hennes i møte med omverdenen. Dette er ikke et særtilfelle, men et symptom på et arbeidsliv der kropp ofte vurderes før kvalifikasjoner.

Forskning viser også at funksjonshemmede oftere blir oppfattet som snille, men dumme. Slike forestillinger får konkrete konsekvenser. Ved jobbsøking blir rullestolbrukere kalt inn til intervju bare halvparten så ofte som andre. Når vi vet dette, blir det tydelig at utenforskap ikke handler om vilje eller evne, men om systematiske barrierer. Det samme systemet som skyver funksjonshemmede ut, er også med på å ikke tilrettelegge for kvinnehelse på arbeidsplassen.

Derfor mener jeg at funkiskamp og kvinnekamp ikke kan behandles som parallelle spor. De handler om det samme grunnleggende spørsmålet: Hvem er arbeidslivet bygget for? Når vi kjemper for universell utforming, fleksible løsninger, tilrettelegging og bedre organisering, kjemper vi ikke bare for funksjonshemmede. Vi kjemper for et arbeidsliv med en plass til alle. Det gagner også kvinner i arbeidslivet.

Vi trenger allierte som ser disse sammenhengene. Hva om flere reagerte hver gang et jobbintervju ble lagt til et lokale uten heis? Hva om flere stilte spørsmål når kvinner systematisk har høyere langtidssykefravær, i stedet for å akseptere fravær som et individuelt problem? Små handlinger, gjort av mange, kan bidra til å endre normene for hva som anses som «vanlig» i arbeidslivet.

Det finnes også viktige fremskritt. At FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) nå er inkorporert i menneskerettighetsloven, er et tydelig signal om at diskriminering ikke skal aksepteres. Men rettigheter på papiret er ikke nok. De må få konsekvenser for hvordan arbeidsplasser utformes, hvordan arbeid organiseres, og hvem som faktisk får delta.

Skal vi ta både kvinnearbeidshelse og funksjonshemmedes rett til arbeid på alvor, må vi slutte å reparere mennesker og begynne å reparere systemer. Et arbeidsliv som er tilrettelagt for mennesker, er ikke et særkrav. Det er en forutsetning for deltakelse, verdiskaping og likestilling.

Kronikkforfatter: Mie Valle, BPA-konsulent Medvind Assistanse