BPA for meg betyr frihet og muligheten til å være den jeg er.
Da jeg var 9 år, begynte kroppen min å endre seg. Jeg gikk fra å være et normfungerende barn, til å ha en normbrytende kropp. Den dag i dag er jeg stolt av meg selv og kroppen min. Men som barn var det vanskelig å håndtere at kroppen min forandret seg i utakt med de andre barna. Til forskjell fra de andre barna som begynte å løpe enda raskere, skrive enda bedre, sparke enda hardere, begynte jeg å snuble mer, skjelve mer og bena mine gjorde ikke lenger det jeg ba dem om å gjøre.
Det å finne seg selv på barne- og ungdomsskolen er vanskelig nok i seg selv. Kroppen er i forandring uavhengig av funksjonsvariasjon. Men min kropp var annerledes, og det ble vanskelig å finne seg selv midt oppi en kropp i store forandringer. På videregående skjønte jeg at jeg også var annerledes på andre måter. Jeg falt pladask. Altså, jeg snublet ikke, men jeg ble skikkelig forelsket.
Men det tok tid før jeg skjønte at dette også var en forelskelse. For denne gangen var det ikke en gutt jeg falt pladask for, det var ei jente. Når jeg ser tilbake på meg selv med voksne øyne, skjønner jeg at jeg hele tiden har vært skeiv. Men det har vært vanskelig å forstå, med lite normkritisk seksualitetsundervisning og få skeive funksjonshemmede forbilder.
I år skal jeg også gå i Pride, og jeg er helt avhengig av mine assistenter for å kunne delta i Pride-paraden. Mine assistenter gjør at jeg kan delta på de samfunnsarenaene jeg ønsker å delta. Mine assistenter gjør at jeg får muligheten til å være den jeg er. I år skal jeg være på Pride-flåten til Skeivt Nettverk i Norges Handikapforbund. Det hadde jeg ikke hatt muligheten til uten mine brukerstyrte personlige assistenter.
God Pride!
Tekst: Ida Hauge Dignes,
Spesialrådgiver Medvind Assistanse